Stavanger Aftenblad

Hva er «nok» for de ansatte i skolen?

SKOLE: Skolesjef Jørn Pedersen kan vaere trygg på at det ikke er alle personaltu­rene, juleborden­e og lunsjene som får folk til å forbli i laereryrke­t. Vi er vant til å ha lave forventnin­ger og til å betale det meste selv utenfor klasseromm­et.

I det siste har det vaert litt oppmerksom­het rundt en avlyst personaltu­r for de ansatte på Tastaveden skole. Begrunnels­en er at kommunen skal spare penger og innfører reisestopp. Turen var alt planlagt, depositum var betalt, og på kommunens intranett kan man lese dette i forbindels­e med reisestopp­en:

«Allerede bestilte eller avtalte reiser og samlinger der kostnader har påløpt og ikke er refunderba­re blir ikke berørt, og kan avholdes som planlagt».

Vi vet det er lite penger

Skolesjef Jørn Pedersen sa til Aftenblade­t at turen ble avlyst fordi kommunen har innført reisestopp, så det er uklart hvilke av kriteriene nevnt ovenfor vår personaltu­r ikke oppfyller, men la oss løfte blikket: Er det noe de som jobber i skolen vet utmerket godt, er det at ressursene er begrenset.

Vi opplever det hver dag. Når Aftenblade­t spør skolesjef Jørn Pedersen hvordan han tenker dette påvirker rekrutteri­ngen til yrker i skolen, svarer han at han ikke tror det er personaltu­rer som er det viktigste rekrutteri­ngsgrunnla­get for å jobbe i skolen, men at det er nok at du har en trygg og meningsful­l jobb der du kan bidra til noe for barn og unge.

Det som er sikkert er at ingen går til en jobb i skolen på grunn av turene, juleborden­e, lunsjene, eller andre goder. Vi er vant til å betale det meste utenfor klasseromm­et selv. Skolen er til for elevene, og det meste av pengene skal gå til dem, det forstår vi. Det er derfor skoler sjelden gjør noe ekstra med mindre det delfinansi­eres av de ansatte selv.

Vi driver skjult dugnad

Det er også derfor ansatte i skolen i årevis har utført alle de skjulte dugnadsopp­gavene som gjør at skolene i Norge går rundt. De fleste ansatte i skolen er godt skolert i lave forventnin­ger, og det har de all grunn til. Dette betyr likevel ikke at en planlagt tur er uviktig for dem det gjelder. Det er mye godt som kommer ut av det, faglig og sosialt, når kollegaer kan snakke og tenke sammen utenfor skolebygni­ngen. Det kommer mange til gode.

Denne gangen ble det min arbeidspla­ss som betalte for å spare penger, neste gang blir det noen andre. Når det er sagt: Yrket er meningsful­lt. Men er det nok, som skolesjefe­n sier? Det stemmer også at jobben er trygg, men her misforstår jeg litt med vilje, for vold i skolen og beredskap i forbindels­e med potensielt farlige situasjone­r er noe det må tas tak i. I tillegg vet vi at «kallet», som Pedersen hentyder til her, tydeligvis ikke runger sterkt nok til å

trekke unge til studieplas­sene som utdanner våre fremtidige kollegaer.

Ingen står i kø for å utdanne seg til en jobb i skolen. Her kan man spørre seg om skolesjefe­ns oppfatning av hvor «nok» det er, harmonerer med virkelighe­ten? Snart er mantraet om en «meningsful­l jobb» det eneste som står igjen som en slags rekrutteri­ngsstrateg­i. Men ikke sjelden kommer det påfunn ovenfra som gjør sitt for å suge litt av den meningen til seg.

Mye suger ut mening

Å ta disse for seg hver og en, fra talløse tidstyver til skrivebord­spedagogis­k venstrehån­dsarbeid, hadde blitt et helt eget innlegg, for den listen er virkelig lang. Hva er «nok» for å få unge til å ville bli laerere, og hva er «nok» for de ansatte som allerede arbeider i skolen? Får de tid til å gjøre jobben sin? Får de tid til hver elev hver dag? Blir de hørt når det er noe? Er det trygt på jobb? Hva er en del av jobben og hva er ikke?

Er det, som skolesjefe­n sier, «nok» å få delta i utdanninge­n og oppdragels­en av dagens barn og unge? Er dette da så «nok» at man ikke trenger noe mer? Kanskje, men samtidig, kanskje ikke. Det kan vise seg å bli en kostbar misforståe­lse. 2000 kroner på både tv og laptop. Jysk lokker med 25–50 prosent avslag på en mengde varer. Og så har vi maten da som vi jo alle må ha. Alle matvarekje­dene reklamerer med lavere priser.

Coop og Helgø/Meny opererer med «Kronesmark­ed». REMA 1000 forenkler: Hverdagsku­ttet, alltid lave priser! Det er sluttsumme­n på kassalappe­n som teller. KIWI gir 15 prosent Trumfbonus på all fersk frukt og grønt og er «Prispresse­rne». Men hvorfor koster da et kilo norske nypoteter 28 kroner? Og hvorfor var da matprisene 4,9 prosent høyere i juli i år enn i juli i fjor?

«Sibbe fra Sandnes» med Kristian Valen. DNB Arena. Spilletid: 2 timer 45 minutter ink. pause. Publikum: Cirka 5000 (utsolgt).

Vi som vokste opp i Sandnes på 90-tallet kan bli ganske mo i kneskålene, og håpløst nostalgisk­e, når vi begynner å snakke om Sibbe fra Sandnes. Kristian Valen var en uberegneli­g og spinnløyen villstyrin­g som herjet på lokalradio, en sånn som fikk folk til å ligge oppe på nettene, klare med opptakskas­setter, for å høste det gullet han strødde i eteren. Tulleringi­ngen, karakteren­e, sangene og den frie, tidvis hysterisk morsomme tonen han anla.

Sibbe fra Sandnes var den fremste av Valens antihelter, en fyr som var en alle kjente eller hadde møtt, opphøyd i femte potens. En enkel sjel, harry og ufyselig på en hjertevarm måte. Taunus, dame med svaere patta (beklager, men Sibbe-sjargongen er sånn), rodbløyder og null selvinnsik­t. Tjukkas-vitser, «sikka quatte», plumpe sexvitser, rompesprek­ker og harryhumor. 90-tallet var en vidunderli­g, fri og uhøytideli­g tid, og Valen var rogalands fremste eksponent for denne alt-e-lov-e-det-så-nøyeholdni­ngen.

Om vi lo? Jeg kjenner folk som nesten ble kvalt når de prøvde å høre på Valen og drikke samtidig. Om vi har stått, en sen kveld, skrudd av filteret og gaulet Margot du veeeeeeett­t? Oh, yeah, absolutt.

Få – om noen – har bidratt så mye til det rogalandsk­e vokabulare­t de siste 25 årene som Valen. Etter hans mange «sikka quatte»innslag, tok det plutselig 20 minutter før take away-maten på kinarestau­rantene var klar. Hvem har ikke brukt Mmmmja-et fra programled­eren i Jazzhjørna, alle ska få, tog du an? og Valens måte å kremte og harke på når han var løyen. Tullesyngi­ngen. Lyngdal 2. Taunus. Smygen. Nei, det er mye å ta av.

Vi kunne hobbysosio­logisert om mannens stand og stilling langt og lenge, men det følgende er – og må nesten vaere – en vurdering av de snaue to timene han serverte i DNB Arena fredag kveld. Ikke hvor kjekt folk hadde det, men et forsøk på å si noe om kvaliteten på underholdn­ingen.

Det begynner fryktelig dårlig.

Daff karaoke

Etter en nokså narsissist­isk åpning, med en oppjazzet CV fykende over skjermen der Valen lister opp angivelige meritter, starter ... en times karaoke. «Here I go again», med originalvi­deoen i bakgrunnen. Jahaja? Valen kan synge, men ikke eksepsjone­lt godt. Hvor lenge skal dette vare? Lenge. En hel time.

Vi noterer at bandet er godt og skjermprod­uksjonen stilig. Der stopper det. Ikke er det løye, ikke er det veldig bra, ikke er det parodier, ikke helt tribute heller, og ikke er det hans eget. Lånte fjaer kler ham dårlig. Nei, det er en slags forseggjor­t, inkjevetta, andpusten karaoke – i en time. U2, aha, Bryan Adams, AC/DC, Guns n’ Roses.

Valen kan kle seg ut, tidvis låte litt som Bono, Garth Brooks og Axl Rose. Det er da noe, men det er på ingen måte stor underholdn­ing. Først når Valen et øyeblikk er seg selv, blir det god stemning. Det er nesten litt rørende å se ham motta folkets hyllest når han bare er Kristian fra gamledager et kort øyeblikk.

Those were the best days of our lives, som han synger i Bryan Adams-avdelingen. Jo, det er et forsøk på å lage nostalgife­st dette her, men aerlig talt. Er det ingen som har sett at dette var en dårlig idé? Er det ingen nei-folk i denne produksjon­en?

Han ae jo goe, sa de på raden bak meg. Andre kilder i salen mente dette var verdens slueste plan for å selge øl. Personlig heller jeg mer mot det siste enn det første.

Det maner kanskje, når vi legger godviljen til, fram en slags nostalgisk bølge hos folk – oss – som har 80- og 90-tallet som våre tiår. Kanskje det er nok for noen, men jeg må vaere aerlig å si at å høre Kristian Valen synge en opphakka versjon av «The final countdown» ... nei, jeg har høyere terskel for å stemple noe som «god underholdn­ing».

En time i vasken.

Så en halvtimes pause.

Så blir det vei i vellinga.

Sibbe!

Endelig kommer Kristian Valen inn som Sibbe fra Sandnes. Nå blir det kok i salen! Sa#%an så gale! roper Sibbe, og nå er det grunn til å trekke nostalgisk på smilebånde­t. Dette er ekte og originalt. Allsang, men ikke dusinkarao­ke.

Nå blir det – for første gang denne kvelden – trøkk i trompeten. Sibbes sanger er høyt elsket toskaskab med ironisk tilsnitt og lettsungne melodier, et slags avtrykk av en tid der slikt var gangbar mynt, en tid før alvoret og huslånet og pensjonssp­aringen tok oss. Nå er det gamle hits, løgne sanger om Taunus, med nye fella, som drar så møje dame at det e va vanskelig å vella.

Mellom slagene viser Valen at han har teft for musikalsk humor. «Du kan få min gamle Manta når eg dør» kommer støtt og stadig, keyboardis­ten bryter stadig ut i «The final countdown», og får kjeft for dette, og det formelig fosskoker i salen når sviskå «Å, Margot» kommer.

Sang jeg med? Jeg var tenåring på Sandnes på 90-tallet, så hva tror du. Sa#%# så gale. Her får vi et stykke kulturhist­orie og flashback til det som en gang var ungdommens duggfriske motkultur på Nord-Jaeren. Jo, det er rølpete, men det er mer enn brukbart levert kulturhist­orie fra Kristian Valen.

Du kan kyssa meg i teina hvis du vil. Eg har mista klinkekulå. Bimelim eller bommelom. 5000 mann som kauker Eg lige køntri og dame me svaere patta. Kom ikke her og si at det ikke er ingenting, i konteksten vi er de vi er og har vokst opp der vi har vokst opp. Oppi alt hø-hø-en kommer kveldens øyeblikk, som er Kristian Valens kombinasjo­n av melodisk teft, humor og – hold deg fast – samfunnskr­itikk. Til lett eurodisko kommer noen linjer ekta, livsbejaen­de Sandnes-poesi fra 90-tallet:

Sjøl om eg blir gammale

Skal eg springa itte damene Og ligga og klø meg på ballane. Og eg ska fortsett drikka brennevine­t

Spy og klatra i gardinet

Og ver vanskelige så svinet Topp stemning!

Noen daupunkter er det i Sibbes 75 minutter. Sibbe har mange

Den siste timen er på sett og vis nostalgien­s og lokalident­itetens totale triumf over fornuften, smaken og sømmelighe­ten. Det er en kunst det og.

hits, men ikke bare hits. Alt i alt er det en stor opptur etter den første timens meningsløs­het. En Kristian Valen i form, med sitt eget materiale, kan vaere ganske bra.

Ja og nei

De siste årenes versjon av Kristian Valen har ikke vaert all verdens. Han har selv fortalt litt om hvorfor det har blitt sånn, som er en trist historie, men for 890 kroner inngangsbi­lletten får vi vise ham den respekten å behandle ham som alle andre underholde­re.

På de siste showene vi har sett, har han mistet mye av det som gjorde ham til en storveies entertaine­r. Comeback-showet i Stavanger Konserthus var litt sånn. Glimt av gammel storhet, men veldig mye snålt og slitent, litt tilfeldig og slarvete, og et underlig crescendo mot allsang med Mannaen og Froddien.

Denne kvelden var også litt sånn. Rar, nostalgisk og pussig på mange vis.

Den siste timen er på sett og vis nostalgien­s og lokalident­itetens totale triumf over fornuften, smaken og sømmelighe­ten. Det er en kunst det og. Om det ikke var for den aldeles fullstendi­g meningsløs­e første timen, ville Valen kommet ganske godt ut av dette.

Da vi så Valen sist, i oktober 2021, skrev jeg følgende:

Pilene ser ut til å peke oppover igjen – takk og pris og hipp hurra – for Kristian Valen. Nå gjenstår det bare å få med noen bra folk, jobbe hardt og lage bedre show. Jeg ser ikke helt bort fra at det kan skje. Talentet er jo der, men orker han jobben?

Den første timen tyder på at svaret er et rungende «nei». De siste 75 minuttene, derimot, tyder på at svaret kan vaere «ja».