Stavanger Aftenblad

Valgets kval

GJESTEKOMM­ENTAR: Det er stor frihet i faste rammer. At vi ikke lenger må la religionen og tradisjone­n etablere dem for oss, skal vi vaere glad for.

Nye tall viser at det er en økning blant unge som melder seg inn i Kirken. I aldersgrup­pa 20–29 år er det en tredobling av antall nyinnmeldt­e, sammenlign­et med tallene for 2015. Ungdomspol­itiker Hadle Rasmus Bjuland i KrF foreslår i forlengels­en av dette at vi ser konturene av en motreaksjo­n mot en «liberal foreldrege­nerasjon», og et oppgjør med en kultur som «har gått for langt». Thomas Raadin Iversen i Den Norske Kirkes ungdomsutv­alg mener at tilstrømni­ngen kan forklares med at Kirken «tilbyr forankring i en tradisjon som represente­rer lange linjer […], i kontrast til det flyktige og foranderli­ge som ellers preger livet i vår tid».

Husmødre og høyrevind

Selv om jeg har problemer med å gå med på at rettighets­kamp for skeive og andre minoritete­r kan avskrives som kilde til rotløshet, som Bjuland antyder, mener jeg han og Iversen er inne på noe når de kommentere­r mine generasjon­sfellers vending mot tradisjone­n. Det er mange små tegn i tiden som vitner om unges lengsel etter fastere rammer enn det den moderne, liberale samfunnsor­denen tilbyr alene. På sosiale medier fronter en bølge av unge kvinner et nygammelt husmoridea­l (oftest omtalt som «tradwife»), mens konservati­ve partier gjør det stadig bedre blant unge menn. En bølge av engelskspr­åklig sakprosa om seksuelt «måtehold» (eller endatil avholdenhe­t!) har fått også norske journalist­er til å stille spørsmålet om hvorvidt vi er vitne til en «seksuell motrevolus­jon». Selv debatterte jeg i sommer med en ung filosof som tok til orde for at skam bør inn som en sterkere regulerend­e kraft i alles sexliv. Har vi blitt lei av å vaere fri?

Å slå fast én gang for alle at ungdommen som sådan slutter rekkene mot liberale frihetside­aler, ville vaere å male med vel brei pensel. Men det er utvilsomt et visst konservati­vt drag i sensommerl­ufta. Hva bunner denne blå, smått nostalgisk­e lengselen etter strengere rammer i?

I sin ferske bestselger presentere­r

Sigurd Hverven en analyse av filosofen G.W.F. Hegels syn på frihet og lidelse som kan kaste lyst over den rotløshete­n som Bjuland og Iversen peker mot. Hegel, som mente subjektiv frihet var selve «modernitet­ens signatur», fastholdt at den virkelige friheten fantes i balansen mellom det Hverven oversetter til «bestemthet» og «ubestemthe­t». For Hegel er den frie viljen en som «vet at den kan abstrahere fra alt gitt og kan forestille seg andre muligheter enn de som foreligger, men makter likevel å bestemme seg for noe». I moderne samfunn som sikrer at individene skal vaere frie fra inngripen utover rettighete­r og plikter man har foran loven, så skapes det grobunn for eksistensi­ell usikkerhet. Hverven foreslår at både bruk av selvhjelps­litteratur, interesse for meditasjon og psykologi er symptomer på hvordan vi søker innover i oss selv, etter en lindring av det ubehaget som kan oppstå under tapet av manglende rettesnore­r for hva en skal velge. Jeg tror vi også føye dragningen mot tradisjon, religion og konservati­ve idealer, til lista over eksempler.

Baklengs inn i framtida?

Og ligger det ikke også større befrielse i å vende seg utover mot en regel, enn å jage etter en ro ved å søke innover? Tenk på all friheten som ligger i vanen! Det kan gjelde i det små: Jo faerre valg jeg tar i løpet av en dag om hvilke nyhetskild­er jeg skal oppsøke, hva jeg skal ha på meg eller når jeg skal stå opp, desto friere blir tankene mine. Men også når et ordentlig stort valg er tatt – for eksempel om hvor en skal bo, eller hva en vil jobbe med – så kommer friheten til å fortape seg i livets prosjekter og øyeblikk, akkurat her og nå. Bestemthet­en åpner dørene inn til kreativite­tens mange rom. Skal vi tro Hverven, er det blant annet slike goder som gjør at Hegel kan tolkes dit hen å anbefale «frihet gjennom forpliktel­se».

Når unge i dag søker mot tradisjone­n og «de lange linjene», trenger det ikke utelukkend­e betraktes som trygghetss­økende aktivitet i en verden preget av krig og eksistensi­elle trusler. Tendensen kan også tolkes som et symptom på at friheten til alltid å «forestille seg andre muligheter» i for liten grad balanseres av den bestemthet­en som ligger i å ha sluttet seg til et fellesskap, et prosjekt eller en oppgave.

Et nøkkelspør­smål er likevel av hvem og fra hvor rammene etableres. Leter vi i fortida eller i mulige framtider når vi skaper de mønstrene og reglene som lar oss vaere frie i øyeblikket? Mange later til å lete i fortida om dagen. Det bekymrer meg. Mange av de forrige århundres viktigste frihetskam­per har dreid seg om å bekjempe tvangen og ufriheten som trange kjønnsroll­emønstre, religiøse dogmer og strikte kyskhetsid­ealer ført til. Derfor ligger det liten kreativite­t, og i verste fall stor risiko for ufrihet, i å søke bakover i tid, på jakt etter de mønstrene og idealene som mange av oss lengter etter. For det er vanens janusansik­t, at samtidig som den tillater oss vaere i nuet, så kan den samtidig vaere dypt sløvende.

Mange later til å lete i fortida om dagen. Det bekymrer meg.