En ordløs vennskapshistorie er årets fineste animasjonsfilm
FILM: «Robot Dreams» er noe så sjelden som en rørende film om ensomhet og om vennskap mellom hund og robot.
Robot Dreams
Sjanger: Animasjon / Drama Regi: Pablo Berger. Nasjonalitet: Spania. Aldersgrense: Tillatt for alle. Produksjonsår: 2023
Vi er bare rett over halvveis i 2024, men jeg tar sjansen: «Robot Dreams» er nok den beste nye animasjonsfilmen du får se i år.
Det er mye ved bildene som kan gi assosiasjoner til tegnefilm for de minste, men til tross for at den ikke har aldersgrense, er dette en film som kanskje appellerer aller mest til et voksent publikum. Handlingen er satt til New Yorks West Village i pre-gentrifisert tid en gang på 80-tallet, og byens innbyggere består av ulike dyr som lever som mennesker, slik de også gjør i Sara Varons tegneseriebok, som filmen er basert på.
Hovedpersonen Dog bor alene i en ryddig, enkelt innredet leilighet, kjøleskapet er fylt med triste ferdigmiddager som han inntar mens han zapper fra kanal til kanal på tv-en. Det er i en av de hyppige reklamepausene at han får ideen om å kjøpe seg en ny venn, en robot som leveres i deler på døra, mens nysgjerrige duer utenfor vinduet titter nysgjerrig inn. De understreker sånn sett et stort paradoks: Dog bor i en av verdens tettest befolkede byer, det er umulig å gjøre stort uten å bli iakttatt av en eller annen, men likevel er det fullt mulig, og altfor vanlig, å gå igjennom livet fullstendig alene.
Dogs liv får med ett farge og innhold når Robot er ferdig montert. De to nye vennene utforsker New York sammen, og for alle som har et forhold til byen, enten fra film, tv eller egne besøk, er det fascinerende å se detaljrikdommen som tegnes opp. Det finnes mange nikk til populaerkulturelle fenomener og tidsriktige produkter, nok til å stimulere nostalgien hos alle som husker noe fra 80-tallet.
Men idyllen varer ikke evig. En fin sensommerdag drar Dog og Robot til Coney Island for å hygge seg, og da går det galt. Roboten tar seg et forfriskende bad, for så å flate ut på stranden. Når de skal dra hjem, har saltvannet fått elektronikken til å kortslutte. Den stakkars hunden klarer ikke å løfte sin paralyserte venn, og etterlater ham på stranden. Når han vender tilbake med verktøykasse og bruksanvisninger, er stranden stengt for sesongen.
Slik oppstår en helt ny type ensomhet for Dog, men også for Robot, som har den ene livaktige drømmen etter den andre om å gjenforenes med sin bestevenn. Dog prøver på sin side å få livet til å gå videre, men han glemmer aldri den etterlatte på stranden, og venter tålmodig på gjenforeningen.
Omtrent uten ord formidler regissør Pablo Berger tankevekkende innsikter om vennskap, både av det flyktige slaget og om slike man aldri glemmer. Det gjør han på en fullstendig ujålete og tilsynelatende enkel måte, med herlige humoristiske detaljer og usedvanlig god bruk av musikk. Det skal noe til å ikke bli både rørt og oppløftet av denne perlen av en film.
Dogs liv får med ett farge og innhold når Robot er ferdig montert. De to nye vennene utforsker New York sammen.
Fly Me to the Moon
Skuespillere: Scarlett Johansson, Channing Tatum, Nick Dillenburg, Anna Garcia, Jim Rash, Noah Robbins, Colin Woodell, Christian Zuber, Donald Elise Watkins with Ray Romano, Woody Harrelson. Sjanger: Komedie / Romantikk. Regi: Greg Berlanti. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: Tillatt for alle
En populaer teori i sølvfoliehatt-segmentet går ut på at USAs månelanding i 1969 var en bløff. Av en eller annen grunn er det akkurat dette som blir et baerende element i en film som kunne handlet om mer interessante ting.
Hovedpersonen er det karismatiske markedsføringsgeniet Kelly Jones (Scarlett Johansson). Hun har en litt broket fortid, med ulike karrierer og identiteter, noe den sleske, hemmelige agenten Moe (Woody Harrelson) utnytter når han trenger en helt spesiell kvinne plassert sentralt i romfartsorganisasjonen Nasa. Kelly får i oppdrag å sikre politisk oppslutning og medfølgende finansiering til Apollo 11s planlagte månelanding i 1969.
Men det er selvsagt ikke bare-bare for en fargerik reklamekvinne å valse inn i det mannstunge NASA-miljøet. Hovedmotstanderen hennes blir fra første stund oppskytingssjefen Cole Davis (Channing Tatum), som selvsagt ble voldsomt sjarmert av henne dagen i forveien, før han visste at hun skulle komme og plage ham på jobben. Alle som har sett halvannen romantisk komedie før vet hvordan dette kommer til å gå.
Scarlett Johansson er det åpenbare valget til en rolle som dette, og 60-tallsentusiastene vil sikkert fryde seg over både antrekk og hårstiler. Hun er i en helt annen liga enn den ganske stive og oversminkede Tatum, som i seg selv burde vaert et argument for å sende denne filmen rett til strømmetjenestene uten omveien via kinoene først. Vel, en eller annen slags kjemi har de nå og da, men det er på ingen måte nok til å redde filmen fra alle sine tonedøve øyeblikk og forutsigbare vrier.
Det virker uklart hvor regissør Greg Berlanti vil med filmen. Først kjører han på med noen spredte forsøk på situasjonskomikk i det ellers gravalvorlige NASA-miljøet, hvor folk som holder et forholdsvis høyt vitenskapelig nivå jager katter fordi de tror de bringer ulykke. Så skal det kontempleres litt over hvilke traumer det fører til når man har hatt ansvaret for en romrakettutskytning som endte fatalt. Så skal den romantiske heltinnen undergrave sin utkåredes arbeid og lure ham trill rundt, fordi hun hadde en vanskelig barndom. Det er som om man har gravd dypt i klisjébøtta og funnet både det ene og det andre, uten noen stor tanke om at det skal fungere i en helhet.
Den dokumentariske verdien er begrenset, for å si det forsiktig, men ok, vil du ha lettbeint sommerunderholdning uten de helt store utfordringene, gjør filmen på sett og vis jobben. Men man bør strengt tatt kunne forvente at en romantisk komedie er både romantisk og morsom. Denne er dessverre ingen av delene.
Det er som om man har gravd dypt i klisjébøtta og funnet både det ene og det andre, uten noen stor tanke om at det skal fungere i en helhet.