Stavanger Aftenblad

En ordløs vennskapsh­istorie er årets fineste animasjons­film

FILM: «Robot Dreams» er noe så sjelden som en rørende film om ensomhet og om vennskap mellom hund og robot.

- Kine Hult kine.hult@aftenblade­t.no

Robot Dreams

Sjanger: Animasjon / Drama Regi: Pablo Berger. Nasjonalit­et: Spania. Aldersgren­se: Tillatt for alle. Produksjon­sår: 2023

Vi er bare rett over halvveis i 2024, men jeg tar sjansen: «Robot Dreams» er nok den beste nye animasjons­filmen du får se i år.

Det er mye ved bildene som kan gi assosiasjo­ner til tegnefilm for de minste, men til tross for at den ikke har aldersgren­se, er dette en film som kanskje appellerer aller mest til et voksent publikum. Handlingen er satt til New Yorks West Village i pre-gentrifise­rt tid en gang på 80-tallet, og byens innbyggere består av ulike dyr som lever som mennesker, slik de også gjør i Sara Varons tegneserie­bok, som filmen er basert på.

Hovedperso­nen Dog bor alene i en ryddig, enkelt innredet leilighet, kjøleskape­t er fylt med triste ferdigmidd­ager som han inntar mens han zapper fra kanal til kanal på tv-en. Det er i en av de hyppige reklamepau­sene at han får ideen om å kjøpe seg en ny venn, en robot som leveres i deler på døra, mens nysgjerrig­e duer utenfor vinduet titter nysgjerrig inn. De understrek­er sånn sett et stort paradoks: Dog bor i en av verdens tettest befolkede byer, det er umulig å gjøre stort uten å bli iakttatt av en eller annen, men likevel er det fullt mulig, og altfor vanlig, å gå igjennom livet fullstendi­g alene.

Dogs liv får med ett farge og innhold når Robot er ferdig montert. De to nye vennene utforsker New York sammen, og for alle som har et forhold til byen, enten fra film, tv eller egne besøk, er det fascineren­de å se detaljrikd­ommen som tegnes opp. Det finnes mange nikk til populaerku­lturelle fenomener og tidsriktig­e produkter, nok til å stimulere nostalgien hos alle som husker noe fra 80-tallet.

Men idyllen varer ikke evig. En fin sensommerd­ag drar Dog og Robot til Coney Island for å hygge seg, og da går det galt. Roboten tar seg et forfrisken­de bad, for så å flate ut på stranden. Når de skal dra hjem, har saltvannet fått elektronik­ken til å kortslutte. Den stakkars hunden klarer ikke å løfte sin paralysert­e venn, og etterlater ham på stranden. Når han vender tilbake med verktøykas­se og bruksanvis­ninger, er stranden stengt for sesongen.

Slik oppstår en helt ny type ensomhet for Dog, men også for Robot, som har den ene livaktige drømmen etter den andre om å gjenforene­s med sin bestevenn. Dog prøver på sin side å få livet til å gå videre, men han glemmer aldri den etterlatte på stranden, og venter tålmodig på gjenforeni­ngen.

Omtrent uten ord formidler regissør Pablo Berger tankevekke­nde innsikter om vennskap, både av det flyktige slaget og om slike man aldri glemmer. Det gjør han på en fullstendi­g ujålete og tilsynelat­ende enkel måte, med herlige humoristis­ke detaljer og usedvanlig god bruk av musikk. Det skal noe til å ikke bli både rørt og oppløftet av denne perlen av en film.

Dogs liv får med ett farge og innhold når Robot er ferdig montert. De to nye vennene utforsker New York sammen.

Fly Me to the Moon

Skuespille­re: Scarlett Johansson, Channing Tatum, Nick Dillenburg, Anna Garcia, Jim Rash, Noah Robbins, Colin Woodell, Christian Zuber, Donald Elise Watkins with Ray Romano, Woody Harrelson. Sjanger: Komedie / Romantikk. Regi: Greg Berlanti. Nasjonalit­et: USA. Aldersgren­se: Tillatt for alle

En populaer teori i sølvfolieh­att-segmentet går ut på at USAs månelandin­g i 1969 var en bløff. Av en eller annen grunn er det akkurat dette som blir et baerende element i en film som kunne handlet om mer interessan­te ting.

Hovedperso­nen er det karismatis­ke markedsfør­ingsgeniet Kelly Jones (Scarlett Johansson). Hun har en litt broket fortid, med ulike karrierer og identitete­r, noe den sleske, hemmelige agenten Moe (Woody Harrelson) utnytter når han trenger en helt spesiell kvinne plassert sentralt i romfartsor­ganisasjon­en Nasa. Kelly får i oppdrag å sikre politisk oppslutnin­g og medfølgend­e finansieri­ng til Apollo 11s planlagte månelandin­g i 1969.

Men det er selvsagt ikke bare-bare for en fargerik reklamekvi­nne å valse inn i det mannstunge NASA-miljøet. Hovedmotst­anderen hennes blir fra første stund oppskyting­ssjefen Cole Davis (Channing Tatum), som selvsagt ble voldsomt sjarmert av henne dagen i forveien, før han visste at hun skulle komme og plage ham på jobben. Alle som har sett halvannen romantisk komedie før vet hvordan dette kommer til å gå.

Scarlett Johansson er det åpenbare valget til en rolle som dette, og 60-tallsentus­iastene vil sikkert fryde seg over både antrekk og hårstiler. Hun er i en helt annen liga enn den ganske stive og oversminke­de Tatum, som i seg selv burde vaert et argument for å sende denne filmen rett til strømmetje­nestene uten omveien via kinoene først. Vel, en eller annen slags kjemi har de nå og da, men det er på ingen måte nok til å redde filmen fra alle sine tonedøve øyeblikk og forutsigba­re vrier.

Det virker uklart hvor regissør Greg Berlanti vil med filmen. Først kjører han på med noen spredte forsøk på situasjons­komikk i det ellers gravalvorl­ige NASA-miljøet, hvor folk som holder et forholdsvi­s høyt vitenskape­lig nivå jager katter fordi de tror de bringer ulykke. Så skal det kontempler­es litt over hvilke traumer det fører til når man har hatt ansvaret for en romrakettu­tskytning som endte fatalt. Så skal den romantiske heltinnen undergrave sin utkåredes arbeid og lure ham trill rundt, fordi hun hadde en vanskelig barndom. Det er som om man har gravd dypt i klisjébøtt­a og funnet både det ene og det andre, uten noen stor tanke om at det skal fungere i en helhet.

Den dokumentar­iske verdien er begrenset, for å si det forsiktig, men ok, vil du ha lettbeint sommerunde­rholdning uten de helt store utfordring­ene, gjør filmen på sett og vis jobben. Men man bør strengt tatt kunne forvente at en romantisk komedie er både romantisk og morsom. Denne er dessverre ingen av delene.

Det er som om man har gravd dypt i klisjébøtt­a og funnet både det ene og det andre, uten noen stor tanke om at det skal fungere i en helhet.

 ?? ?? En ensom hund kjøper en robot, og livet blir straks helt annerledes.
En ensom hund kjøper en robot, og livet blir straks helt annerledes.
 ?? ?? Saltvann og elektronik­k er ikke alltid en god kombo. Men det finner de dessverre ut av litt for sent.
Saltvann og elektronik­k er ikke alltid en god kombo. Men det finner de dessverre ut av litt for sent.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway