Stavanger Aftenblad

SUS-tomtens potensial

KRONIKK: Frisører, kiosker, kafeer og kanskje en bar i nabolaget vil gi en helt annen tilknytnin­g til naermiljøe­t.

Stavanger framstår i dag som en mye mindre by enn den egentlig er. Sentrum er lite, mens forstedene er store. Rogaland Teater markerer egentlig slutten på sentrum og blir naermest en stor mur mellom «der ting skjer» og «der man bor». For foruten jobb, skole og fotballtre­ninger skjer det (med få unntak) ingenting utenfor Stavanger sentrum.

Fra Rogaland Teater og utover i alle retninger blir det en endeløs reise gjennom rekkehus, eneboliger, ensomme leilighets­bygg og et par gårder (?). Alt er spredt utover et enormt areal som vi kaller Nord-Jaeren, og er med på å bidra til at Stavanger er Norges mest bilsentris­ke by.

Stavanger er både ustrakt og delt.

Fortetning, men ikke mer

Det har vaert gjort noen forsøk på «fortetning», altså å bygge mer samlet. Fordelene ved fortetning er mange. Det gjør det lettere å komme seg rundt (ved å ta kundegrunn­lag fra biltranspo­rt over på kollektiv transport). Det blir mer økonomisk å tilby tjenester som strøm, vann og avløp og det skaper naeringsgr­unnlag.

Men forsøkene på fortetning er ikke imponerend­e. Lervig og Paradis Brygge ved Strømsbrua er to eksempler. Jovisst er de nye bebyggelse­ne fortettend­e, men ikke noe saerlig mer. De er – på samme måte som de eviglange forstedene – kun et sted hvor folk bor. Det er kalde, høye og utrivelige bebyggelse­r uten noen form for liv og møteplasse­r på bakkeplan, annet enn en Kiwi-butikk og en lite brukt, polstret lekeplass.

Et vendepunkt?

Det naermer seg tid for å komme med en plan på hva man skal gjøre med den gamle sykehustom­ten på ved Bekkefaret. Derfor gleder det meg å se kronikken til Palacio og Müller-Eide, som begge er professor i byplanlegg­ing ved UiS. De henviser til deres studenters forslag for utvikling av tomten.

Forslagene er naturligvi­s fokusert på fortetning, og det er bra. Men, det er ekstra gledelig å se at de omtaler det som fortetning som ikke utfordrer menneskeli­g skala. Altså at man istedenfor å bygge stort og høyt, snakker om «tett-lav bebyggelse», med bygg som ikke er høyere enn fire til fem etasjer.

De trekker blant annet inspirasjo­n fra Borneo Sporenburg i Amsterdam, noe som er som musikk i mine ører. Jeg har bodd fire år i Nederland og mener på generelt grunnlag at vi har masse å laere av nederlende­rne om byplanlegg­ing.

Likevel er det noe jeg savner ved deres innspill og det jeg mener er svakheten med bebyggelse­r som nettopp Borneo Sporenburg. Det står ikke nevnt noe om naeringslo­kaler og kommersiel­le muligheter på tomten, og det er avgjørende for å skape et sted som er til for mer enn bare å bo.

Nabolag med liv, aktivitet og karakter

I nederlands­ke byer er det vanlig at man har tettlav bebyggelse, hvor etasjen på gateplan er utformet slik at leilighete­r lett kan gjøres om til naeringsvi­rksomhet, og omvendt. Dette er en helt essensiell brikke i å skape områder hvor man både kan bo og leve, framfor kun bare å bo. Slik blandet bruk legger til rette for 15-minuttersb­yen.

Ved at man har frisører, kiosker og kafeer, ja kanskje til og med en bar i nabolaget, gjør at man får en helt annen tilknytnin­g til der man er. Det skaper flere møteplasse­r i naermiljøe­t.

Som student i Haag i Nederland hadde naturligvi­s ikke råd til å bo midt i sentrum. Men det overrasket meg hvor fint det gikk. I min bydel var det et eget lite samfunn. På en lørdagsmor­gen kunne man sette seg på en kafé i naerheten, man kunne spasere bort til frisøren og på kveldstid ta en pils på nabolagspu­ben.

Det at man hadde små og fleksible naeringslo­kaler i tett-lav bebyggelse, ga grobunn for små «minisentru­m» som gjorde at disse bydelene utviklet en egen karakter, identitet og tilhørighe­t på en måte man aldri får i eneboligpr­egede forsteder eller kjipe leilighets­byer som Lervig og Paradis Brygge.

Har et kjempepote­nsial

Det eneste stedet som ligner på dette i dag, er Stavanger Øst, som ikke ligger langs viktige kollektiva­kser på samme måte som sykehustom­ten. Det er kronglete og vanskelig å komme seg til Stavanger Øst, med mindre du bor der.

I så måte er plassering­en av sykehustom­ten helt ideell. Dersom man får tomten til å bli et livlig sted med relativt tett bebyggelse, vil det også smitte over på Våland. Får man i tillegg en fornuftig utbygging av Paradis (en tomt med vel så stort potensial), vil Stavanger kraftig få utvidet bykjernen, noe som er sårt tiltrengt.

Målet må jo vaere at Stavanger føles større enn byen er, ikke omvendt. Når det er et så tydelig skille på områder hvor man bor og områder hvor man ferdes, da mister begge stedene sin attraktivi­tet. Sykehustom­ten er en strålende mulighet til å bygge ut et nytt område med masse liv og aktivitet, men det krever at det blir et sted man kan gjøre mer enn bare å bo. Stavanger trenger ikke nok et dødt og kjipt blokkområd­e utenfor sentrum à la Lervig eller Paradis Brygge. Vi trenger en skikkelig bydel med karakter, hvor folk ønsker å vaere. Vaer så snill og gi oss det!

Et livlig mini-sentrum med boliger og lokale virksomhet­er vil også smitte over på Våland.