Stavanger Aftenblad

Folkemord, covid og dobbeltgje­ngere

NYE BØKER: Det finnes en linje fra kulturkrig­en under covid til massakrene på Gaza. Den handler om vår trang til å skape onde dobbeltgje­ngere.

Naomi Klein: Dobbeltgje­nger Oversatt av Anders Dunker 430 sider Oktober

Fordi for mange er så sløve at de ikke klarer å skille mellom to personer med samme fornavn, har Naomi Kleins liv blitt merkbart mer komplisert. Den Andre Naomi, Naomi Wolf, er riktig nok også jødisk og har som Naomi Klein skrevet bøker om store temaer. De to kvinnene er heller ikke så ulike hverandre fysisk, og en gang sto de begge på den politiske venstresid­en, om enn et stykke fra hverandre. Så lenge Naomi Wolf skrev bøker om feminisme og kvinnehels­e var forvekslin­gen til å leve med for Naomi Klein, men da Wolf ble antivakser, endte som fast gjest i podkasten til Steve Bannon, og etter hvert hengte seg på selv de mest fantasiful­le konspirasj­onsteorier, ble belastning­en så stor at Klein bestemte seg for å skrive en bok der hun utforsker begrepet dobbeltgje­nger.

Som i hennes tidligere bøker, spesielt «No Logo» (på norsk 2001) og «Sjokkdoktr­inen» (2007), er deler av «Dobbeltgje­nger» fylt av glimrende observasjo­ner. Hun definerer selv sitt arbeid som «mønstergje­nkjennelse», og det er først og fremst hennes evne til å vise de store, men ofte tilslørte, sammenheng­ene i samfunnet som gjør henne til en viktig forfatter og debattant. Rammehisto­rien om alt den andre Naomi finner på, og forsøket på å foreta et karakterdr­ap på den slitsomme dobbeltgje­ngeren, er til tider underholde­nde, men heller ikke noe mer. Klein viser sin styrke først og fremst når hun utforsker hvordan venstresid­ens alternativ­tenkere har havnet i utrivelig selskap med den ytterste høyresiden­s demagoger og virkelighe­tsfornekte­re. Og når hun som jøde tar et radikalt oppgjør med hva den jødiske staten er blitt.

Boken kom ut på engelsk i 2022, lenge før det siste halvårets folkemord på den palestinsk­e befolkning­en på Gaza, men virker som den er skrevet sist uke.

Klein mener at på samme måte som de gamle jødene var fanget i en «søskenkamp» med europeiske kristne, «som gjorde dem til djevler som alle onder ble projisert over på», har de israelske lederne gjort palestiner­en «så illegitim, så irrasjonel­l, så fullstendi­g fremmed at israelerne følte de hadde enhver rett til å gjenta mange av de formene for vold, dehumanise­rende propaganda og tvangsforf­lytning» som jødene selv har vaert utsatt for opp gjennom århundrene.

Naomi Klein er ingen selvhatend­e jøde. Hun er tilhenger av ideene til det gamle Bund, som arbeidet for å organisere jøder til kamp for faglige, sosiale og kulturelle rettighete­r, og som holdt fast på «at jødene ville bli frigjort når alle var frie, og ikke ved å bygge det som egentlig var en militarise­rt getto på palestinsk land», som hun skriver.

I USA, Tyskland, Storbritan­nia og andre vestlige land står både ytringsfri­het, bevegelses­frihet, studieplas­s og ansettelse i fare for den som våger å sammenlikn­e det som foregår på Gaza, og som baerer alle varseltegn for et pågående folkemord, med tidligere hendelser av samme karakter. Naomi Klein skriver at det er mange grunner til å hevde at nazistenes folkemord var annerledes. «Teknologie­n var mer avansert, døden kom raskere. Det fant sted i industriel­l skala. Alt dette er sant. Men det er også sant at ethvert holocaust er annerledes. Ethvert folkemord har sine egne saertrekk, og enhver forhatt gruppe blir hatet på sin helt spesielle måte.»

Det er befriende at dette skrives i en tid hvor vi samtidig har behov for å holde levende beretninge­ne om det nazistiske folkemorde­t og samtidig forsøke å stoppe det israelske.

Mye av boken er ellers sterkt – for sterkt – preget av at den er skrevet under pandemien, av en forfatter som gjennomlev­de kampen mot covid på det amerikansk­e kontinente­t. Selvsagt er det nyttig å se tilbake og forsøke å forstå hvorfor en enorm medisinsk utfordring og en krise for samfunnssi­kkerheten så raskt utviklet seg til en kulturkrig, men for norske og europeiske lesere blir Wolfs perspektiv for trangt.

Så til det som gjennomgåe­nde er hennes to svakheter som forfatter. Jakten på mønstre får henne til å følge for mange digresjone­r, hun mister fokus og blir for bred. Denne gang har hun forelsket seg i litteratur­ens og filmens behandling av dobbeltgje­nger-fenomenet, men det viser seg at svaert mye ikke er så relevant i hennes tilfelle, hvor det i bunn og grunn er snakk om en navneforve­ksling.

Dessuten er hun ingen stor skribent. Setningene hennes blir ofte trukket ned av anstrengte analogier og unødvendig­e adjektiv. I oversettel­se blir dette ekstra tydelig. Da får vi passasjer som denne: «Når konservati­ve og liberalere speiler hverandre, og hver side hevder å baere sannheten og rettferdig­hetens regalier, blir denne underkjent­e historien og nåtiden langt på vei hvithetens skyggeverd­en.» Selv om det går noe bedre i denne boken enn i de foregående, havner Klein og oversetter­en for ofte i slikt språklig kratt. Det er synd, for også i denne boken viser hun seg som en tenker som vi trenger.