Stavanger Aftenblad

Eldreomsor­gen mangler ofte kontinuite­t

ELDREOMSOR­G: Min erfaring i helsevesen­et er at kontinuite­t er byttet ut med et stort antall personer, akutte løsninger og mange vikarer.

Jeg leser Aftenblade­ts artikler om eldreomsor­g og bemanning ved sykehjem med interesse og har behov for å komme med noen innspill i debatten om hvordan vi kan gi eldre god omsorg i de viktige årene på slutten av livet. Jeg er selv sykepleier, men arbeider ikke med beboere på sykehjem. Jeg har jobbet i mange år med pasienter i ulike aldre som har behov for rehabilite­ring/opptrening etter slag, hodeskader, trafikkuly­kker, amputasjon­er, ved Sørlandet Sykehus.

Stor mangel på sykepleier­e

Det har skjedd en endring i bemanninge­n de seneste årene, i hele helsevesen­et. Det mangler oftere sykepleier­e i stillinger. Dette fører til mindre kontinuite­t i avdelingen og det er flere personer som er innom og tar vakter. Konsekvens­en er at faerre opplever å ha ansvar for hele situasjone­n rundt pasientene/beboerne, som å ivareta og planlegge forløpet. Møter og kommunikas­jon med pårørende kan også bli skadeliden­de.

Jeg har de senere årene fått flere kolOPPVEKS­T: Norsk ungdom i dag må tåle leger med bakgrunn fra andre land. mer, spesielt psykisk. Å bli født inn i livet Mange meget effektive og arbeidsomm­e, krever vilje og mental styrke i fortsettel­sen. med et ønske om å gjøre en god jobb. De Da må foresatte bidra til å gi barna tar ofte vakter både hos oss og andre stesine dette fra starten av. Men det krever der, og har i tillegg fast stilling ved et også en god del av deg selv for å gjensykehj­em. Det virker som behovet for

omnd nomføre livet. Du kan ikke bare rope folk til å ta vakter, er umettelig, de går hjelp eller gi opp for bagateller. oftere dobbel-vakter. Jeg er meget takknemlig

I min oppvekst på 1960-tallet opplevfor flere hender, men jeg må innrømme de jeg vonde hendelser innenfor det som at det ofte kan oppstå utfordrins­kulle vaere hjemmets fire, trygge vegger. ger med kvaliteten på kommunikas­joFaren min ruset seg på alkohol alle årets nen; oss personale imellom, i rapporter helligdage­r og i ferier. I helgene knuste og med pasientene. han ofte deler av inventaret i hytta som var hjemmet vårt. Og dører til soverom ble ofte slått inn om nettene.

Det var altså mye redsel, tårer, smerte, blod og støy i hele oppveksten min, og jeg våget aldri å ta med noen hjem. Moren min og jeg lånte anleggsbra­kker å sove i, slik at personskad­ene skulle reduseres.

Politiet måtte avlegge oss besøk mang en gang, mens kameratene mine sto på veien om kveldene og så på.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å vise at det nytter ikke bare å gi opp. Etter realskolen på den tiden ble det økonomisk gymnas. Og i sommerferi­ene var det sommerjobb. Tøft? Ja, spesielt når jeg og stakkars moren min fikk hard medfart om nettene alle helger og ferier. Skilsmisse var utelukket da vi var lutfattige. Men det gikk på et vis likevel.

Etter fylte 20 år flyttet jeg hjemmefra. Det gjorde godt. Da sluttet faren min å drikke da han så at det skadet ham selv.

I etterfølge­nde år ser jeg at det er grunn til å rette en advarsel mot elendig oppvekst, men også mot manglende selvtillit, styrke og vilje hos ungdom. Det blir sjelden bedre av den grunn, snarere tvert imot.

Det viktigste er å finne en god venn eller andre som du kan stole på, ha en god samtale med, betro deg til osv. Dette er alfa og omega og betyr noe helt annet enn å bare gi opp, eller det som verre er. På en slik måte vil vi klare oss bedre gjennom de verste traumer. Og det ekte livet vil legges til rette etter hvert.

Dårlige norskkunns­kaper

Selv opplevde jeg å vaere naer pårørende til min svigermor på sykehjem de siste årene av hennes liv. Jeg kan kjenne igjen flere ting dere beskriver i artiklene deres fra sykehjemme­t. Hun var helt klar og kunne navnene på alle som var innom henne, og hvor de kom fra. Det var få av dem som var norske, hun syns det var spennende å laere hvor de kom ifra. Hun kunne nevne 12–13 ulike nasjonalit­eter.

Flere av disse kunne godt nok norsk, mens noen av dem var vanskelig for henne å forstå, enkelte hadde en noe «bøs» måte å snakke på, slik at svigermor ble engstelig og redd hvis de var på vakt. Det var vondt å observere. Det oppsto utfordring­er med å forstå hverandre, både på grunn av språk, men også på grunn av kultur. Hun fortalte hun opplevde ofte å måtte vente lenge før det kom noen når hun ringte på. Når hun ringte for å få hjelp, trengte hun noen ganger «hastehjelp», for eksempel til å komme seg på wc. Da kunne hun ikke vente, da hastet det virkelig. Hun syns det var forferdeli­g de gangene «det gikk galt» fordi hjelpen kom for sent. Samtidig har «verden» til våre syke, eldre blitt kraftig begrenset! De lever på sitt rom, i sin seng, i sin stol. De orker ikke så mye mer, kapasitet til engasjemen­t utenfor dette er svaert ofte begrenset og tålmodighe­ten liten. Det var ikke alltid det hadde gått så lang tid, før hun ble utålmodig.

Tid og kontinuite­t viktig

Min erfaring fra en rehabilite­ringsavdel­ing, er at det tar tid å bygge tillit, skape trygghet hos pasientene. Til det trengs det fagkompeta­nse, kontinuite­t og tid. Pasientene forteller meg om opplevelse av travelhet hos personalet i avdelingen­e de kommer fra på akuttsykeh­uset, redsel for å vaere til bry. Kollegaene forteller fra sykehjem; om mangel på sykepleier­e. Det har blitt en endring hos oss på Sørlandet Sykehus, der nyansatte sykepleier­e som ønsker 100 prosent stilling, blir tilbudt jobb i Bemannings­enheten og må da vaere tilknyttet tre ulike avdelinger ved sykehuset. Grunnbeman­ningen er et beregnet grunnbehov for personal. Det er ikke rom for sykdom i denne beregninge­n. En vikar kan ikke utføre samme jobb som en fast ansatt.

Vi må gå systematis­k til verks

Det er nyttig med debatt om utfordring­er i samfunnets møte med «eldrebølge­n», men vi må finne fram til gode innspill til løsninger. Jeg ønsker meg at faerre enkeltpers­oner føler behov for å måtte stå fram med triste historier, og personal blir hengt ut i media. En trygg alderdom innebaerer: Faglig kompetanse, kontinuite­t i personalet, tid og god norsk -forståelse og uttale. Vi kan benytte oss av sykepleiep­rosessens metode, og la disse punktene vaere målsetting­en, og spørre oss hvilke tiltak må til for å oppnå det enkelte punktet? Hva om studenter, sykepleier­utdanninge­n og Norsk Sykepleier­forbund lagde et prosjekt sammen med kommunen og arbeidet med disse eller andre punkter som kommer fram?

Det er nyttig med debatt om utfordring­er i samfunnets møte med «eldrebølge­n», men vi må finne fram til gode innspill til løsninger.