Stavanger Aftenblad

Hva skjedde med skolestrei­kerne?

KRONIKK: Hvor ble de 40.000 ungdommene av?

Skolestrei­kene i 2019 var de største klimademon­strasjonen­e i Norges historie. Titusenvis av norske ungdom fylte norske gater og torg med krav om klimahandl­ing fra den norske stat. Men like brått som de startet, sluttet skolestrei­kene, – og det som skulle bli den store omveltning­en av norsk klimapolit­ikk, ble et nostalgisk ideal for klimademon­strasjon.

Hva skjedde med skolestrei­kerne? Hvor ble de 40.000 ungdommene av?

Enorm respons

Jeg husker klart våren 2019. Jeg hadde blitt medlem i Natur og Ungdom året før, og lurte på hvordan jeg, en 17 år gammel gutt i oljebyen Stavanger, kunne endre Norges olje- og klimapolit­ikk. Jeg dro på skoler og prøvde smitte uroen min for fremtiden, og håpet om hva jeg kunne gjøre for den.

Plutselig begynte nyheter å tikke inn, om en jente på 15 år som hver dag satt foran det svenske parlamente­t og protestert­e for bedre klimahandl­ing. Jeg så, og stadig flere så, at vi unge kunne få oppmerksom­het for å demonstrer­e for kloden vår, og kanskje også få betydning. Plutselig skulle vi gjøre det samme, over hele Norge, samle flere ungdommer enn noen gang for å gjøre vår stemme hørt.

Så der satt vi, fem stykker i et kjellerkon­tor vi fikk bruke tirsdagskv­elder, og planla klimastrei­k i Stavanger. Arrangemen­tet ble lagt ut på Facebook, og til vår forbausels­e begynte hundrevis av svar på å skylle inn. Så kom 22. mars 2019, og ungdom strømmet inn foran scenen vi hadde satt opp i Stavanger sentrum, og jeg tenkte: «Shit, nå skjer det!»

Den dagen samlet rundt 40.000 skoleeleve­r og studenter seg over hele landet for å streike for klimaet. Aldri før har så mange demonstrer­t for klimaet, og ikke siden har noe blitt så stort.

Men hva skjedde så?

Siden 2019 har Norge kuttet svinnende lite utslipp. Nylig fikk vi vite at Norge har kuttet 5 prosent av sine utslipp fra 2022 til 2023, og i 2022 hadde vi bare 4,6 prosent lavere utslipp enn i 1990. Det går treigt, for treigt.

Utenfor vår egen hjemmebane er vi enda dårligere. I januar fikk vi vite at regjeringe­n delte ut det høyeste antallet utvinnings­tillatelse­r siden 2019. Statseide Equinor har også de siste årene briljert med utsagn om å bli verdens siste oljeselska­p.

Er det da rart at gater og torg ikke fylles av skolestrei­kere lenger, når ikke engang den største klimademon­strasjonen i Norges historie gjorde at politikere hørte bedre etter?

Da klimastrei­kene i 2019 begynte å myldre, oppfordret voksne til ungdomsopp­rør. Nå trenger vi et opprør blant unge og voksne, elever, studenter, og arbeidere. Vi trenger et samfunn som står sammen, som endelig kan få politikere til å høre etter. Vi trenger et samfunn som ber om rettferdig klimahandl­ing, – nå.

Nå skjer det igjen

I år skjer nettopp dette. I år skal miljøbeveg­elsen, fagbevegel­sen, studenter, foreldre, besteforel­dre og mange flere ut i gatene for å gi et samlet, tydelig signal. Et signal om at vi vil ha endring, en endring som er rettferdig for alle oss, som tar hensyn til de som lever og jobber nå, og de som kommer etter. I august vil Norges grasrot stå sammen over hele landet, for å kreve rettferdig klimahandl­ing.

Skolestrei­kerne er her fortsatt. Vi er de i miljøbeveg­elsen som fortsatt har tro på at Norge kan skifte kurs, vi som nå er studenter, i arbeid, vi som kanskje mistet troen etter 2019, men har funnet den tilbake.

Jeg er en av dem, og jeg håper de som var med i skolestrei­kene i 2019, og de som så på og støttet dem, er med denne gangen også.

I august vil Norges grasrot stå sammen over hele landet og kreve rettferdig klimahandl­ing.